Kvikkleireskredet i Alta 3. juni endte heldigvis uten tap av menneskeliv, men minner oss på at store arealer i Norge består av potensielt ustabile landmasser. I Norge dekkes et område på 5000 km2 av marin leire. Professor Bjørn Frengstad mener det er viktig å videreutvikle de geofysiske kartleggingsmetodene og de geologiske forståelsesmodellene
Kvikkleire er et fenomen som bare forekommer i utkanten av de områdene som var nediset under siste Istid (Norge, Sverige, Finland, Canada og Alaska). Tyngden av ismassene presset landet ned slik at havet relativt sett sto vesentlig høyere enn i dag. I Trondheim er den marine grensen ca 175 m over dagens havnivå. Den såkalte Strandlinja i nedkant av Bymarka representerer nettopp den høyestliggende strandlinja fra drøyt 10 000 år tilbake. Smeltevannet fra breene vasket med seg ørsmå leirpartikler som var slitt løs fra berggrunnen. Store mengder ble avsatt i saltvann utenfor brearmene. Da tyngden av ismassene slapp, steg landområdene igjen – en prosess som pågår fortsatt. Dermed ble tidligere havbunn og fjordbunn omgjort til tørre landområder. Dette er svært god landbruksjord, og områdene med marine leirer i Norge er relativt tett befolket.
Utvasket leire blir kvikk
Det er salt fra det opprinnelige havvannet som holder leira sammen – litt på samme måte som at salt kan brukes som bindemiddel i trolldeig. Når den marine leira gjennom tusener av år utsettes for regn og ferskt grunnvann, kan saltet vaskes ut og leira blir potensielt ustabil. Så lenge leira får ligge uforstyrret, kan bæreevnen være god nok. Dersom leira forstyrres, kan strukturen kollapse slik at leira blir flytende som en tykk suppe. Utvasket marin leire kan altså bli kvikk. Forstyrrelsen kan være grave- eller sprengningsarbeider, men kan også være små overflateskred som utløses på grunn av høyt vanninnhold i jorda eller bekker som graver i foten av skråninger.
Kvikkleireskredet i Alta
I de øverste lagene av leira vil det skje en uttørking og ulike kjemiske forvitringsreaksjoner som gjør leira fast. Denne leira kalles for tørrskorpe og er med på å beskytte underliggende lag. Videoen fra skredet i Alta 3. juni viser at tørrskorpa henger ganske godt sammen og kan bære bygningene selv om lagene under er blitt helt flytende. På grunn av tørrskorpa er det svært vanskelig å vurdere tilstedeværelsen av kvikkleire utfra observasjoner av terrengoverflaten. Men det er også tørrskorpa som gjør at en kan leve trygt i områder som har kjente kvikkleireforekomster mot dypet, så lenge en tar visse forholdsregler.
Se video fra kvikkleireskredet
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/wP1wEM/her-gaar-jordraset-i-alta-jeg-loep-for-livet
5000 km2 marin leire i Norge
I Norge er ca 5000 km2 dekket av marin leire; et areal som tilsvarer tidligere Akershus fylke. Det er særlig de flate områdene rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden som har store arealer med marin leire innover land, men også langs de andre fjordene i landet kan det være tykke avsetninger i enkelte områder. Det er lagt ned en stor innsats for å kartlegge utbredelsen av kvikkleire, særlig etter Rissa-skredet i 1978. Men fortsatt er kartene og databasene mangelfulle. Det medfører at fatale kvikkleireskred inntreffer i områder som ikke er avmerket i faresonekartene – slik som i Sørum i november 2016. Det medfører også at veier og annen infrastruktur planlegges over områder som etter hvert viser seg å ha store stabilitetsmessige utfordringer – som langs den planlagte nye jernbanetraseen gjennom Østfold.
Trenger mer kartlegging
En vet i begrenset grad hvor mektig leira er over berggrunnen i ethvert punkt og i hvilket dybdeintervall den eventuelt er kvikk. Boringer er både kostbare og tidkrevende. Gjort på riktig måte kan de gi mye informasjon av høy kvalitet, men med liten areal- og volummessig rekkevidde. Det er neppe hensiktsmessig å undersøke alle forekomster av marin leire med et tilstrekkelig tett grid av geotekniske boringer for å kunne bestemme hvilke områder som er trygge og hvilke som er potensielt farlige. Å forbedre geofysiske kartleggingsmetoder er derfor viktig. Det arbeides også med å utvikle bedre geologiske forståelsesmodeller for hvorfor kvikkleire dannes noen steder, men ikke overalt hvor det er marine leirer.
Å utføre stabilitetsberegninger av leiravsetninger er først og fremst en geoteknisk oppgave. Å kartlegge utbredelsen av kvikkleire og øke forståelsen for hvor og hvorfor den opptrer, er en oppgave for geologer. Her er vi dessverre ennå ikke i mål.
